Mikroplast funnet i alle barnematposene som ble testet – dette bør foreldre vite

Bildet er kun ment som en illustrasjon.

Klemmeposene har erobret barnematshylla. De er praktiske, søler mindre og passer perfekt i bagen til en sulten ettåring. Men en ny laboratoriestudie reiser ubehagelige spørsmål om hva som følger med på lasset – og den er utført av norske SINTEF Ocean.

Kort oppsummert

En studie fra SINTEF Ocean, bestilt av Greenpeace International, fant mikroplast i samtlige testede barnematposer fra to globale merker. Forskerne fant også en rekke kjemikalier i både maten og emballasjen, deriblant et stoff som mistenkes for å være hormonforstyrrende. Studien kan ikke bevise med sikkerhet at plasten vandrer fra posen til maten, men funnene er nok til at flere ber om føre-var-tiltak. Du trenger ikke få panikk – men det er noen enkle grep du kan ta.

Hva forskerne fant

Undersøkelsen tok for seg seks klemmeposer fordelt på to spesifikke, globale merkevarer: Nestlés Gerber yoghurtpuré (en yoghurt- og fruktblanding) og Danones Happy Baby Organics fruktpuré. Begge produktene ble opprinnelig produsert i USA, men kjøpt gjennom en europeisk nettbutikk for analysen, og det ble testet tre poser fra hvert av de to produktene. SINTEF Ocean fant mikroplastpartikler i samtlige prøver som ble analysert.

Laboratorietestene avdekket i snitt opptil 54 mikroplastpartikler per gram i posene fra Gerber (Nestlé), og opptil 99 partikler per gram i posene fra Happy Baby Organics (Danone). Omregnet til en hel pose tilsvarer det mer enn 5 000 mikroplastpartikler i hver Gerber-pose og mer enn 11 000 i hver Happy Baby Organics-pose – eller opptil 270 (Gerber) og 495 (Happy Baby Organics) partikler per teskje. Det er disse tallene som har fått folk til å reagere.

I tillegg til selve plasten fant analysene en rekke kjemikalier knyttet til plastemballasje – i både maten og posen. Forskerne identifiserte blant annet et stoff i Gerber-prøvene som er en kjent hormonforstyrrer. Hormonforstyrrende stoffer er kjemikalier som kan etterligne eller forstyrre kroppens egne hormoner, og bekymringen er størst nettopp for de minste.

Kommer det fra emballasjen?

Her er det grunn til å være litt forsiktig med konklusjonene. Studien antyder en sammenheng mellom polyetylen, plasttypen posene er fôret med på innsiden, og noe av mikroplasten som ble funnet. Produktene ble dessuten analysert slik de selges, altså uten å varmes opp. At plasten dukker opp selv uten oppvarming, styrker mistanken om at emballasjen selv er en kilde.

Samtidig er forskerne ærlige på begrensningene. På grunn av hvordan testene ble gjennomført, vet man foreløpig ikke hvilket trinn i produksjonsprosessen mikroplasten kom inn i barnematen. Det er altså sterk grunn til bekymring, men ikke et hundre prosent vanntett bevis for at alt stammer fra posen.

Produsentene avviser funnene

Begge selskapene står på sitt. En talsperson for Nestlé sa at de forstår bekymringene, men vil forsikre forbrukerne om at produktene er trygge å spise, og at de har strenge kontroller gjennom hele verdikjeden. Danone var mer avvisende og hevdet at studien hadde flere metodiske svakheter, samtidig som selskapet fastholdt at alle Happy Family-poseproduktene er trygge.

Det er også verdt å merke seg at Greenpeace kun testet disse to merkene, og at organisasjonen selv valgte dem som representanter for en bredere bransjetrend snarere enn fordi de skulle være verstinger. Andre poseprodukter kan altså inneholde det samme – dette er ikke et problem som er begrenset til to merker.

Gjelder dette norsk barnemat?

Et naturlig spørsmål for norske foreldre: er Ella’s Kitchen, Hipp, Semper, NollaNolla og de andre vi finner i butikken her like ille? Det vet vi rett og slett ikke. De konkrete merkene i studien er amerikanske og ble ikke testet i norsk versjon. Men det grunnleggende problemet handler om selve emballasjeformatet – den myke plastposen med polyetylenbelegg – og det er det samme uansett hva som står på etiketten. Greenpeace understreker nettopp at funnene reiser spørsmål ved poseemballasje generelt, ikke bare ved to merker.

Et viktig regulatorisk poeng: per i dag finnes det ingen egne grenseverdier for mikroplast i matemballasje, verken i Norge eller EU. Det betyr ikke at posene er «ulovlige» – de følger gjeldende regelverk for materialer i kontakt med mat – men at vitenskapen og reguleringen henger etter virkeligheten på akkurat dette punktet.

Hva bør foreldre faktisk gjøre?

Først og fremst: ikke få panikk, og ikke føl deg som en dårlig forelder hvis kjøleskapet er fullt av poser. De er trygge nok til å følge dagens regelverk, og en sulten unge som får i seg mat er viktigere enn en teoretisk risiko. Men vil du redusere eksponeringen, finnes det noen enkle grep:

• Bruk poser som unntak, ikke hovedregel. Den enkleste endringen er å la posene være reiserasjonen og nødløsningen, ikke hverdagsmaten. Hjemmelaget mos eller mat på glass blir da grunnstammen.
• Velg glass der du kan. Barnemat på glass var standarden før posene tok over, og glass avgir ikke mikroplast på samme måte. Mange merker selger de samme purékene i begge formater.
• Klem maten på en skje – ikke rett i munnen. Når barnet suger rett fra tuten, skraper det samtidig mot plasten og selve korken. Å klemme innholdet over på en skje eller i en skål reduserer den direkte kontakten med plast og tut.
• Aldri varm maten i posen. Varme øker generelt avgivelsen av kjemikalier fra plast. Tøm heller over i en skål, og helst ikke i mikro i plast uansett.
• Lag enkelt selv når du har tid. Most banan, kokt og most eple, gulrot eller søtpotet er billig, raskt og helt fritt for emballasjeproblemet. Frys i porsjoner i isbitform eller glass.
• Varier. Akkurat som med alt annet rundt små barn handler det om totaleksponering over tid. Variert kost fra ulike kilder og formater sprer en eventuell risiko.

Det store bildet

Dette føyer seg inn i en større debatt om mikroplast og kjemikalier i hverdagsprodukter, der kunnskapen vokser raskere enn reguleringen. Greenpeace mener dagens vitenskapelige grunnlag rettferdiggjør føre-var-tiltak for å redusere babyers eksponering for plastrelaterte stoffer, og at myndighetene ikke handler i tråd med føre-var-prinsippet. Foreløpig ligger mye av ansvaret hos den enkelte forelder ved hylla – men poenget er ikke å skremme. Det er å gi deg nok kunnskap til å gjøre små, fornuftige valg uten dårlig samvittighet.