Jeg var ikke klar for å bli Pappa

Hei alle supre pappaer der ute. Tenkte jeg ville dele litt av historien min. Jeg ønsker å være anonym da historien er ganske utleverende, og jeg vil også være noe vag i detaljene, i frykt for å bli gjenkjent.

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, men livet har det siste året vært en voldsom berg-og-dalbane, så jeg har mye på hjertet.

Plutselig var dama gravid

Dette er noe som nok kommer som et sjokk på alle menn uansett hvor forberedt du føler du er. Likevel kom denne beskjeden som lyn fra klar himmel. Det skjedde kun få måneder etter at dama slutta på piller, og vi begge slet med å tro at det var sant. Vi hadde lyst på barn, men bare ikke akkurat nå. I alle fall ikke jeg.

Den kvelden lå jeg flere timer i strekk på baderomsgulvet mens et uendelig antall tanker surret gjennom hodet mitt. Hodet føltes så fullt, men likevel har jeg aldri følt meg så tom.

Dagene ble til måneder

Jeg slet voldsomt med å akseptere at jeg skulle bli far. Jeg skulle jo bli ferdig med utdanningen min, komme i toppform og fylle opp sparekontoen. I alle disse planene mine var det ikke plass til en ekstra i husholdningen. Alt dette måtte nå skyves til side. Alt skulle bli snudd på hodet.

Jeg var langt nede. Samboeren min gjorde alt hun kunne for å ta vare på meg. Trøste meg, muntre meg opp og skåne meg for vanskelige temaer. Likevel ble ting verre og verre. Jeg følte på en generell nedstemthet nesten hele tiden, slet med å sove og hadde nesten ingenting å glede meg til i hverdagen.

Jo nærmere terminen kom, jo verre ble det. Ting måtte likevel gjøres. Kjøpe barnevogn, dra på ultralyd og dele nyheten med familie og venner. På en måte gjorde alt dette at ting gikk mer opp for meg, men på en annen side knøt det seg enda mer i magen. Dette ville jeg rett og slett ikke, men det var ingen vei forbi.

Hjelp hos psykolog

Til slutt fikk jeg kommet meg til psykolog. Her fikk jeg delt alt jeg hadde kjent på de siste månedene. Det hjalp å få utløp for alle tankene mine, samtidig som jeg nå innså hvor tungt ting virkelig var og hadde vært.

Nå kunne vi telle ned dagene til termin, og jeg følte meg nesten fortapt i mitt eget liv. Jeg hadde i mye større grad akseptert situasjonen, men å tenke på hvordan ting var og kom til å bli, gjorde meg bare enda mer nedstemt. Terapien hadde likevel hjulpet meg til å se lysere på ting, samtidig som samboeren min i større grad skjønte hvordan jeg hadde det. Men når jeg først var nede, så var jeg langt nede. Søvnløse netter, en følelse av fortapthet og ingen glede i noe av det jeg gjorde.

Natten det skjedde

Plutselig våkner jeg midt på natta. Samboeren min kjenner at noe skjer i magen, og hun har det vondt. Jeg skjønner med en gang hva det gjelder. Kroppen går inn i en overlevelsesmodus jeg ikke kan huske å ha kjent på før. Vi tar med oss ferdigpakka fødebag og alt vi har i kjøleskapet, og setter oss i bilen. Det knyter seg voldsomt i begge magene våre mens vi setter fart ut på landeveien mot en helt ny tilværelse.

Vi får lagt samboeren min inn på fødestua, mens jeg må gå ut igjen for å parkere bilen. Jeg blir sittende i bilen i flere minutter etter at jeg har parkert. Neste gang jeg setter meg bak dette rattet, er jeg far. Fatter'n. Pappa.

I det klumpen vår presses ut, blir hun kastet opp i armene våre. Dette er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Så mye glede trodde jeg ikke det var mulig å kjenne på. Sommerfuglene jeg fikk i magen første gang jeg møtte samboeren min var ingenting i forhold. Det virket som alle triste, vonde og bekymringsfulle tanker bare forsvant. Jeg som hadde vært så bekymret, var plutselig utrolig lettet. De tunge loddene på skuldrene mine datt av i en voldsom fart.

Tre dager senere dro det en ny mann hjem fra sykehuset. I baksetet satt de to jentene i verden som betydde mest for han. Gutten som kjørte den samme bilen til sykehuset, var ikke lenger der. Han satt igjen i parkeringshuset.

Dagene går mye bedre nå

Jeg går fortsatt i terapi, men ser mye lysere på både hverdagen og fremtiden. Fortiden ligger der som en mørk flekk, men jeg får hjelp til å bearbeide den. Jeg sover bedre, jeg spiser bedre og jeg føler meg mye mindre nedstemt enn før. De vonde tankene dukker opp en gang iblant, men jeg håndterer det mye bedre nå.

Frykten for at barnet vårt skulle bli en byrde for oss, virker nesten helt fjern. Det har vist seg å være den største gleden livet kunne gitt meg. Jeg vet ikke om dette kan være til hjelp for noen, men jeg håper det. Å akseptere en såpass stor omveltning kan være en ekstrem påkjenning. Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan du har det, fordi vi reagerer alle på hver vår måte. Bare vit at du ikke er alene om å ha det vanskelig.

Takk for at du tok deg tid til å lese gjennom dette, det betyr mye for meg.