Tilbake til nåtiden - Dra på show!

I flere måneder var den årlige gutteturen til Trysil planlagt. Barnevakt på plass. Hele familien frisk. Så, kvelden før avreise, får eldstemann falsk krupp for første gang. Litt skummelt å oppleve. Man vet aldri med sikkerhet om det blir med den ene kvelden, eller om det vil skje igjen.

Jeg ble hjemme. Formen var fin, og det var bare den ene kvelden hvor dette skulle skje. Barnevaktene tok imot begge, og jeg og madammen fikk brått en hel kveld, bare oss to.

Ut eller bli hjemme?

Ligge på sofaen med en serie, eller dra ut for å finne på noe hyggelig sammen? De forskjellige teatrene i Oslo ble sjekket. Det meste var utsolgt, og lite av det som gikk virket interessant. Rain Man på Christiania Teater kunne vært noe, men – smekk fullt.

Nylig var jeg på julebord med jobben på Latter. Der så vi BMI – Verdens beste show 2. Knallbra! Morsomt fra start til slutt, med mye latter og god stemning. Spilles dette enda? Kanskje jeg skal se det en gang til med frøkna? Nei – BMI har pause og skal på igjen senere.

På hovedscenen denne helgen var det Jon Niklas Rønning med sitt show, Tilbake til nåtiden. Det var noen få billetter igjen, helt bakerst. Vi sikret oss disse raskt.

Hva er det vi egentlig skal se?

Under middagen ble dette spørsmålet stilt av samboer. Jeg var neimen ikke helt sikker selv. Det er jo en bråte med musikere, så jeg regnet med det ble en del musikk blandet med litt humor, sa jeg. Der traff jeg ganske bra.

Showet starter med Jon Niklas sin gode venn Ole Paus (som dessverre gikk bort for kun kort tid siden), som leser opp en fantastisk tekst. Slik bare Ole Paus kunne. Musikerne entrer scenen, og Jon Niklas kommer inn til slutt og spiller en fantastisk åpningslåt.

Sanger man kjenner seg igjen i

Min samboer kjenner ingen igjen på scenen. Men latteren sitter løst i de fantastiske låtene som kommer på rad og rekke. Jeg har tidligere sett et par av låtene som fremføres. Spesielt den som gikk sin seiersgang på nett for et lite år siden. Låten om Shaman Durek treffer godt og er knallsterk.

Mange nye fantastiske sanger blir etter hvert også presentert. Man kjenner seg igjen i de fleste låtene, og det er en helt unik følelse. Man føler at nesten hver sang er dedikert til en selv. Spesielt om man er 30+ og har et barn eller to, så blir man dratt igjennom sin egen hverdag. Det skal nevnes at det ikke kun er sanger hele veien. Noen gode monologer blir også servert.

Latter og tårer

Spør du min samboer, så er nok jeg nokså lavt nede på «følelseskalaen». Ikke ofte jeg blir rørt eller gråter av ting som skjer. Derfor er det nokså uvanlig for meg å sitte med tårer i øynene etter noe jeg ser eller opplever. Det skjedde hele to ganger under dette showet.

Igjen, så treffer dette så godt at man blir helt revet med i sangtekstene. Umulig å ikke la følelsene ta styringen. I det ene øyeblikket ler man så godt at det gjør vondt i magemusklene, og brått sitter man helt stille mens tårene triller. Dette er show på sitt beste.

Hvem er jeg til å mene noe?

Nokså tilfeldig søkte jeg meg jobb på Chat Noir under studietiden. Her ble jeg værende som inspektør i ca. 4 år. Før denne jobben hadde jeg kanskje sett 2-3 teateroppsetninger i mitt liv. Nå ble det brått 10 show i uken, ettersom jeg som inspektør var i salen under alle show. Jeg fikk virkelig øynene opp for teater, show og revyer, som det var mye av på Chat Noir.

I hodet mitt har jeg lagd en liten «topp 5-liste» over alt jeg har sett på scenen. På Chat Noir er det beste som ble spilt i tiden jeg jobbet der Nattens umusikalske dronning med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. (Om noen som leser denne teksten tilfeldigvis kjenner Hege – si at det er på tide å sette opp dette igjen!) På Det Norske Teateret tror jeg neppe det kommer noe så bra igjen som The Book of Mormon.

På Latter hadde jeg aldri sett for meg et slikt fantastisk show som Jon Niklas og gjengen leverte i går. Dette er absolutt det beste jeg har sett på Latter, og det skal godt gjøres å toppe det noen gang.

Soloshow? Knapt

På Latter sine nettsider står det at dette er et soloshow. Det vil jeg avkrefte med en gang. Musikerne som Jon Niklas har med seg, leverer så til de grader, og de deltar alle mye i showet. Samtlige er dyktige.

Hvorfor har jeg ikke hørt eller sett så mye til Pernille Øiestad før? For en stemme! Når hun virkelig drar på i noen av låtene, blir det vill jubel blant publikum, og man får helt gåsehud. Dette er på likt nivå som Ulrikke Brandstorp, uten tvil. Og ja – Ole M. Aagenæs. Vokalen sitter! Det blir ikke helt det samme å se en YouTube-film.

Dra på show!

Første og kanskje siste gang jeg skriver en anmeldelse av et show. Men følelsen jeg satt igjen med i går var unik. Det er lenge siden hele følelsesspekteret i kroppen blir tatt igjennom en slik berg-og-dal-bane.

Dette må flere få med seg før showet pakker sammen. Fiks barnevakt asap. Bestill billetter før alt blir utsolgt. Du kan takke meg senere!

Helt til slutt

Jeg var så heldig å få en e-post av Jon Niklas i fjor. De trengte location til en musikkvideo, og det var veldig hyggelig å få hilse på denne gjengen. Resultatet og låten ble skikkelig bra. Laserhallen og Fjellstua på Megazone passet fint inn i låten.