Kristian Sætre - 27 år (Gründer/mobbing)

Personlig bakgrunn

Halla! Mitt navn er Kristian Sætre, og jeg ble født en kald vinternatt 14. nove…. Neida, jeg er 27 år og vokste opp i ei litta bygd som heter Skogbygda – og ja, det er akkurat som du ser for deg. Masse trær ogsånn.

Nå bor jeg i et stort hvitt «barbiehus» nede ved Glomma i Nes.

På ungdomsskolen var jeg i et dårlig miljø og måtte komme meg bort fra det, så da bestemte jeg meg for å søke meg inn på design og håndverk i Strømmen. Det var fint det, med meg og de 14 andre jentene i klassen.

Etter det året begynte jeg å jobbe mot mobbing på fulltid, og da jeg ble 17 år, kåret TVNorge meg til «Norges største forbilde» under prisutdelingen Norske Helter.

Lang historie, litt kortere: Jeg jobbet mot mobbing, holdt foredrag, var rådgiver, dro på turneer, endret lover og gjorde veldig mye bra de neste 10 årene. Helt til det kom en pandemi… husker du den?

Fra mobbearbeid til egen parfyme

Pandemien stoppet opp ganske mye ting for meg, så da bestemte jeg meg for at jeg ville lage en egen parfyme. Jeg ringte bestevennen min Pål-Einar og fikk han med som partner.

Jeg ville lage en egen parfyme som var så digg at jeg kunne brukt den for alltid, men også noe jeg kunne utfordre en litt «overfladisk» beauty-bransje med. En duft som gir den gode følelsen på flere måter.

Så valgte vi å gi deler av overskuddet fra parfymesalget til gode formål som har fokus på unges psykiske helse. Parfymen heter «Utsolgt» og har levd opp til navnet sitt flere ganger faktisk!

Nå jobber jeg 100 % som UNG-ansvarlig på Fontenehuset Ullensaker. Der hjelper vi mennesker som sliter psykisk, med å komme seg ut i skole, jobb og samfunnet generelt.

Nå er dere sikkert så lei, men jeg er ikke ferdig helt enda… Jeg debuterer nemlig som forfatter med boka «Jeg er ikke en poet, men potet.» som kommer ut nå i november.

Det er en samling av korthugde tekster fra tanker og følelser jeg har skrevet ned på en knust iPhone-skjerm, som har blitt tolket og illustrert av 49 helt forskjellige mennesker, med en ting til felles. Nemlig følelser! Sånn, det var det. Enn så lenge!

Familiebakgrunn

Jeg har allerede rukket å gifte meg, få barn, skille meg og få en finfin samboer i mitt unge, innholdsrike liv. Sønnen min heter Cody og er 6 og et HALVT år!

Forventninger før jeg ble pappa

Jeg var på ingen måte klar for å bli pappa. Det kom som en sjokkerende og uplanlagt nyhet. Men denne nyheten vokste på meg, ettersom tiden gikk.

Det var selvfølgelig en skummel og omveltende tanke, men det føltes også godt – hvis du skjønner? Uansett, så gikk månedene, magen vokste, og ut kom det verdens vakreste lille skapning som jeg elsker over alt på jord.

Det er ikke noe lek å være forelder, men man vil jo ikke være foruten. Føler at det gjorde meg «voksen» fort, og det har lært meg så uendelig mye.

Jeg husker at det jeg gledet meg mest til med papparollen, var å kunne ta med sønnen på fisketur. Det ble en så idyllisk tanke i hodet mitt. Men herlighet, det er IKKE gøy å ha med barnet på fisketur, hahah.

Pappa, pappa, pappa, det napper, det napper, nei, jo, pappa, pappa, napp, nei, napp, nei, pappa…. Også er du jo livredd for at de skal sette kroken i fingern, falle ut i vannet eller gni de markehendene i ansiktet ditt. Men vi gjør mye annet gøy da, og elsker fiskesprett.

Den første tiden som pappa

Fødsel ja… Holy guacamoly, det er noe brutale greier assa. Men det er mye vakkert med det også. Barnemor og jeg la på oss mange kilo gjennom de 9 månedene.

Det jeg husker best fra fødselen var at jeg satt opp kamera i en litt ugrei vinkel, pustet masse, ble klemt hardt på, hadde tidenes lystgass-party og til slutt at sønnen kom ut, sammen med masse stolte gledestårer i ansiktet mitt. Jeg kjente på en ubeskrivelig stolthet og kjærlighet fra første stund.

Når vi skulle hjem med han lille, kjørte jeg på motorveien i ca. 20 km/t.

Overgangen til papparollen

Den største utfordringen var nok å være så mye våken på natta, og at vi brukte så ekstremt lang tid på å komme oss ut av døra når vi skulle dra bort. Litt skummelt at man ikke vet hva som egentlig er galt når barnet gråter, og litt spennende med alle de forskjellige bleiene.

Støtte og samarbeid

Barnemor og jeg holdt sammen i litt over ett år etter at vi ble foreldre, før vi fant ut at vi fungerer bedre hver for oss. Vi har hatt 50/50 hele veien, og det har ikke alltid vært en dans på roser selvfølgelig, men vi begynner å få greie på det nå og har alltid satt sønnen vår først.

Refleksjoner og råd

Jeg lærer så mye av sønnen min hele tiden. Enten det er noe han spør meg om, som jeg må finne ut av – eller noe helt spektakulært han har funnet ut av selv.

Personlig har jeg lært meg at pappaer gråter også. Ting kan være skikkelig vanskelig, og man må være så sterk hele tiden, selv om det ikke alltid er like lett. Man lærer seg tålmodighet, sånn next level-greier.

Samt at man får et enormt ansvar selv, med å lære bort de viktigste tingene i livet som: det å være snill, inkludere, være ærlig, være seg selv og passe på at de rundt deg har det bra. Vil legge til at tiden flyyyyr med barn.

Spesielle øyeblikk

Vanskelig å velge ut noen spesielle øyeblikk, det er uendelig med dem, og jeg føler vel egentlig at hvert øyeblikk jeg deler med gutten min, er spesielt.

Papparollen i dag

Det kan være tidvis utfordrende å finne en balanse når jeg har såpass mange arbeidsroller. Men jeg legger opp pappauka til fri på kveldene, og den uka jeg ikke har han – blir det mye jobb.

Er det utfordrende å kombinere papparollen med andre forpliktelser? Nei, ikke egentlig. Føler jeg har funnet en måte å takle det fint på i hverdagen.

Hvordan ser jeg for meg rollen min som pappa i fremtiden når barna blir eldre? Jeg tenker at jeg skal være en pappa som er til stede og åpen. En man vil henvende seg til, som forstår. Når jeg blir sånn skikkelig gammel, da skal jeg sørge for at jeg har gjort en så god pappajobb – at jeg har en sønn som gidder å dytte rullestolen min på tur!

En vanlig hverdag hos oss

Sønnen har akkurat begynt i 1. klasse, og det har vært en omveltning for oss begge. Det er assa så mye nytt å sette seg inn i og finne ut av, men vi finner ut av det sammen.

Nå har jeg Cody annenhver uke, så jeg legger mest jobb til den uka jeg ikke har han. Da blir det noen sene kvelder. Ellers synes jeg det er en grei balanse der.

Jeg håper sønnen ser opp til meg, uansett hvor stor han blir. At han vet pappa alltid er her og alltid vil være det.

En hverdag hos oss starter med at jeg setter på rundt 12 alarmer, klarer omsider å rulle ut av senga, setter meg ned på doskåla og tisser (eksperttips) og deretter går jeg inn for vekking av lille Tarzan. Da har vi blitt enige om at jeg skal kile han og lage alarmlyder til han våkner med et stort smil og en god morgenklem.

Videre går resten av morgenen til å lage matpakke, mase om at han må kle på seg og huske alt jeg må ha med samtidig. Så er jeg på jobb, han er på SFO, og når dagen er endt, møtes vi igjen for å dra hjem – spise mat, gjøre lekser, spille, leke, ha besøk, kveldsstell osv… dagene går i ett spenna renn!