Møte med helsevesenet som førstegangspappa
«Pappa kan sette seg på stolen der.» Martin-André forteller åpent om å føle seg tilsidesatt av helsevesenet – og om tilknytningen som lot vente på seg.

Hei alle sammen og takk for at du vil lese min lille historie.
Tenkte jeg ville skrive litt om min opplevelse som førstegangspappa, både på godt og vondt. Dette på oppfordring etter at jeg stilte opp i en sak for NRK om hvordan jeg som vordende far ble møtt av helsevesenet i forbindelse med graviditet hos partner, hvilke fordommer jeg møtte og hvilken behandling jeg fikk.
Først og fremst vil jeg starte med å si at dette er MIN opplevelse. Men gjennom tilbakemeldingene jeg har fått på sosiale medier etter at NRK-saken kom på trykk, har jeg skjønt at jeg ikke er alene om å føle det som jeg gjorde.
Glede og frykt på samme tid
Det hele startet med at vi fant ut at vi var gravide i januar 2020. STOR glede, da vi har mistet to barn før. Mye snørr og tårer både hos oss som foreldre og nærmeste familie, i motsetning til den sorgen vi har opplevd gjennom å miste to barn tidligere.
Gjennom disse tidligere opplevelsene turte vi ikke å glede oss for mye, siden sorgen kan bli så ufattelig stor.
Vi mistet to barn i 2013, det var tvillinger. Så vi var rimelig spente på om det var tvillinger denne gangen også, men det var det ikke.
Første ultralyd
På en av de første ultralydene vi var på, ble kona bedt om å legge seg på undersøkelsesbenken. Så sier jordmoren: så kan pappa sette seg på stolen der.
Jeg ble bare stående og se meg rundt og tenkte: pappa? Hva gjør han her? Også gikk det opp for meg at det jo er jeg som er pappaen i dette tilfellet! Uvant situasjon!
Følte meg tilsidesatt
Det var absolutt ikke alle jordmødre og helsepersonell vi møtte under svangerskapet som tok hensyn til meg som førstegangspappa. Jeg følte meg til tider tilsidesatt – en slags «ikke stå i veien»-holdning som jeg ble møtt med på ultralydundersøkelser, og i hvert fall under selve fødselen.
Hos enkelte vi møtte virket det underforstått at når egget er befruktet, så er pappas jobb gjort, og da skal ikke han være involvert før det er tid for pappapermisjon.
Vi hadde kun én jordmor i løpet av hele svangerskapet som faktisk tok seg tid til å inkludere meg i ultralydundersøkelsen. Hun forklarte ting til meg også, og ville at jeg skulle stille spørsmål. Dette satte jeg stor pris på!
Jeg satt igjen med en god følelse etter den timen. Jeg kan møte henne gjennom jobben min nå, sju måneder etter fødsel, og hun spør hvordan det går med barnet og mor – og ikke minst hvordan det går med meg. For hun har forstått at det ikke bare er enkelt å bli pappa for første gang og få livet snudd på hodet.
Tilknytning til barnet
Den første tiden etter fødselen slet jeg skikkelig med tilknytning til barnet. Dette er det ingen som hadde fortalt meg kunne skje. Jeg fikk kun høre at når man ser barnet, blir man «instantly» forelsket.
Vel, det var ikke tilfellet hos meg, og jeg har fått høre at det samme gjelder flere. Dette er en ting som kanskje burde snakkes om før en fødsel, og gjerne da fra helsepersonell.
Kvinner kan få fødselsdepresjon, det vet alle. Men at det samme kan skje hos oss gutta, er ikke like kjent. Det kan skje, og det skjedde meg. Jeg fikk ikke skikkelig kontakt med barnet før etter 3–4 måneder etter fødselen! Det var tungt.
Jeg føler at dette med det psykiske blir hysjet ned, som ellers i samfunnet – selv om alle sier at man burde snakke om psykiske utfordringer og følelser. Det er synd, for da kommer man aldri til bunns i problemet.
I dag er alt bare godt
I dag er alt bare godt. Jeg har verdens nydeligste lille datter (helt objektivt såklart!), er i pappaperm og kunne ikke forestilt meg livet uten barn.
Stå på, pappaer i hele Norge. Dere er sterkere enn dere tror, og får til det dere vil! 💪
Vennlig hilsen
Martin-Andrè
Publisert: 24.04.22 kl. 15:32
Oppdatert: 17.06.26 kl. 06:39
Relaterte artikler
Publisert 24. apr. 2022
